Julepresang fra Klif til oss alle

Med Aftenposten i desember følger et bilag på 24 sider fra Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif).  Bildet viser halve forsiden. På den andre halvdelen står det:  Du kan gjøre en forskjell. De farlige stoffene kalles verstingsstoffer, og vi oppfordres til å være krevende kunder å spørre i butikken om en vare vi ønsker å kjøpe inneholder helse- eller miljøskadelige stoffer.

Med dagens stadig mer følsomme analysemetoder vil jeg tro at alle varer inneholder stoffer som er registrert i Reach som helse- eller miljøskadelige (og enda flere som ennå ikke er registrert). Jeg vil minne om hva grunnleggeren av toksikologien, Paracelseus (1493-1541), påpekte at det er ikke stoffet men mengden som er giften. I litt flere ord hevdet han for snart 500 år siden:

Alle stoffer/ting er gift og ingen stoffer/ting er uten gift,
men bare mengden/dosen gjør stoffet/tingen giftig.

Det burde Klif understreke, ikke bare skremme folk nå når kjemikere har metoder til å påvise nesten alt i nesten alt!

Spørsmål Klif burde stille er: hvor mye verstingstoffer kan vi få i oss slik vi normalt bruker julepresangene?

Mange er i mot tilsetningstoffer (E-stoffer). Men bruken av tilsetningsstoffer er regulert, effekten av dem grundig studert og de tilsettes av bestemte grunner. Det er ikke tilfelle for alle de stoffene som er der fra naturens side. De kreves ikke oppgitt.
Bjørn

Revolusjon i Vg2 og Vg3?

Antallet som velger realfag i skolen, og som studerer realfag videre, har sunket i mange år. Det gjelder også kjemi. Mye har vært prøvet med liten effekt helt fra 1970-årene da Sputnikeffekten avtok og miljøvern overtok. Her kommer et nytt forslag: Skolen bør gå bort fra de gamle fagene fysikk, kjemi og biologi og i stedet innføre noen nye valgfag med aktuelle navn som har større apell til elevene og som passer bedre med den utdanningen universiteter og høyskoler gir i dag. Hva synes du om forslaget? Kom med en kommentar.

Naturfag. Helt fra elevene begynner på skolen til og med første trinn i videregående skole leser de naturfag som er utvalgte biter av fysikk, kjemi, biologi og geofag. Det samme, samlende grepet bør man ta videre. Her kommer noen forslag.

Tre nye valgfag. I stedet for dagens Biologi 1 og 2, Fysikk 1 og 2 og Kjemi 1 og 2 vil jeg foreslå tre nye valgfag: Miljø og klima, Materialer og energi og Molekylærbiologi. Innføring av slike syntesefag vil bringe skolen i nærmere kontakt med dagens virkelighet slik den fremkommer i dagens debatter i aviser, TV og Internett. De passer også bedre de programmene som universitetene tilbyr for bachelor- og masterstudier. Fremtidens realfagslektorer vil komme fra ett av disse og lignende programmer.

·      Miljø og klima. Eleven lærer analytisk kjemi, og om hvordan miljøet og klima har endret seg gjennom tidene og hva situasjonen er i dag. Eleven lærer å måle stoffer i miljøet, hvordan målingene skal tolkes, hvilke konklusjoner som kan trekkes, og hva alle bør gjøre for at miljøet skal bli best mulig. Eleven lærer om modeller som er laget for å forutsi klima og mulige klimaendringer og hvor sikre modellene er.

·      Materialer og energi. Eleven lærer uorganisk kjemi særlig om forskjellige typer materialer: metaller og legeringer, polymerer og keramer og hvordan man skiller mellom ledere, halvleder og isolatorer. Eleven lærer om hvordan materialene fremstilles og brukes. Fremstillingsmetodene er både klassiske og nye ved bruk av nanoteknologi. Eleven lærer om forskjellige energikilder og rasjonell bruk av energi.

·      Molekylær biologi. Eleven lærer organisk kjemi med vekt på stoffer som finnes i levende organismer. Eleven studerer hvordan stoffer isoleres fra naturen, fremstilles i laboratoriet og hvordan utvalgte stoffer fremstilles i levende organismer.

Fagdidaktikk. For å kunne innføre disse nye programfagene i skolen må interesserte bachelor/master –studenter i realfag få tilbud om et kurs i hvordan undervise dem (didaktikk). Kurset bør gis som videreutdanning i løpet av de første tre år de er ansatt i skolen. 

Bedre opplyst allmennhet. I dag er mye av det som presenteres om realfag i aviser og TV preget av unøyaktigheter, mangel på oversikt og til dels grove feil.  Landet trenger kanskje ikke så mange som skal ha kjemi som yrke - vi trenger mange med innsikt i kjemi.

Forskjell på fosfor og en fosfor

Stein Kolboe gjorde meg oppmerksom på en artikkel i Kulturdelen av Aftenposten for 2.12.2010 som lett kan misforstås (se bildet).  I artikkelen, som er merket Vitenskapelige fakta, står det om hvordan de nye sparepærene av typen CFL virker. Der står det at slike lamper inneholder kvikksølv og fosfor. Det er riktig at lampene inneholder kvikksølv, men de inneholder ikke grunnstoffet fosfor. Her det snakk om fosforer dvs et stoff som sender ut lys av en annen bølgelengde enn det mottar. I lampen er det kvikksølv i gassform som på grunn av den elektriske spenningen i lampen eksiteres og sender ut ultrafiolett lys. Fosforen absorberer det ultrafiolette lyset og sender ut synlig lys på sin vei tilbake til grunntilstanden. Hvilken fosfor det her er snakk om, vet jeg ikke, men det må være et fluoriserende stoff (og det inneholder ikke nødvendigvis fluor!). Vanligvis er fosforen et oksid eller en blanding av oksider som gir et lys behagelig for øyet.
Bjørn

Mer kjemididaktikk – ikke pedagogikk

Lærere som behersker kjemi, og som kan videreformidle faget til elevene, rekrutterer kjemistudenter! Hvor kommer slike lærerene fra?

Universitetet har utdannet realfagslærere for både skole og universitet i 160 år. Lærer (lektor) var hovedmålet for studentene de først 100 år, men fra 1950 har målet for de fleste studentene, og universitetslærerene som underviser dem, ikke vært lektor, men forsker. Krav til faglig bredde hos studentene har blitt redusert, og krav til spesialisering har økt. En student som tar mastergraden i dag har fordypning i ett fag og maksimalt ett fag ved siden av mens de første realfagslærere universitetet utdannet måtte ta eksamen i alle (den gang 11) realfagene.

Dette er min kjemilærer, lektor og rektor på Riis skole Hans Oskar Andersen (1885-1967). Han ble cand. real. i 1911 med kjemi hovedfag og bifagene matematikk, botanikk, fysikk og geografi med astronomi. Professor Heinrich Goldschmidt, som den gang studerte esterdannelse, var hans veileder. Bildet er et utsnitt av et maleri av Hans Finne-Grønn, og det henger fortsatt på skolen.

I tillegg til å studere realfag må en lektor ta tilleggsutdanning i pedagogikk for fast stilling i skolen (men ikke på universitetet). Fra 1907 ble den utdanningen gitt ved Pedagogisk seminar som et halvårig studium med pedagogisk teori og praktisk opplæring i undervisning. I 1988 fusjonerte Pedagogisk seminar med Universitetet i Oslo. Fem år senere utvidet Stortinget utdanningen til ett år, og i dag er det Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling (ILS) ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet som har ansvaret for den praktisk-pedagogiske utdanning (PPU).

Pedagogikk har aldri vært populært blant realfagsstudentene, ei heller hos universitetslærerene. Begge synes den har vært a waste of time and energy. Universitetet var i mot at PPU skulle utvides fra et halvt år til ett år, Stortinget trodde at mer pedagogikk ga bedre lærere. Man så ikke at noe som var dårlig neppe ble bedre ved å bli forlenget.


Fra 2003 har universitetet tilbudt et eget Lektor- og adjunktprogram (LAP) hvor PPU er inkludert i masterstudiet. Det betyr at studiet av realfagene blir ett år kortere. For den som tar mastergraden først, blir normert studietid 6 år (og mange bruker i praksis mer enn 6 år).

Jeg tror alle er enige at praktisk opplæring i å undervise er nyttig, men jeg tror det ville være best om det ble gjort i de første årene som lærer. Slik skjer i mange andre stillinger en nyutdannet realist blir ansatt i. En nyansatte gjennomgår et internt opplæringsprogram i bedriften de første årene. Det burde også bli modellen før lærere.

Det er læreren som bestemmer hva det skal undervises i. Læreren må følge læreplanen for kjemi 1 og kjemi 2 som Undervisningsdirektoratet har fastsatt, men hvordan undervisningen legges opp er lærerens ansvar. Fagets hva og hvordan kalles fagdidaktikk, men kjemididaktikken ved ILS har blitt svekket de siste årene, Siden 2004, da Vivi Ringnes sluttet, har det ikke vært noen lærer i kjemididaktikk  ved ILS.


En faglig solid mastergrad i kjemi, og skolering i fagdidaktikk under veiledning som lærer, er etter min mening, nødvendige betingelser for å skape en god lærer. Og gode lærere i skolen trenger vi for å få flere til å velge fordypning i kjemi!
Bjørn 

Hvor små er atomer og molekyler?

Atomer er bittesmå, det er greit. Men hvor små er de? Som en plantecelle? En tidels millimeter? "Som en liten prikk"? Vi klarer kanskje å fatte at jordkloden er mye mye større enn ei høyblokk (som også er "kjempestor"). Men har du tenkt over at størrelsesforskjellene i den mikroskopiske verden er langt større enn forskjellen på ei høyblokk og jordkloden?

Størrelsesforskjeller i den mikroskopiske verden er like store som forskjellene mellom "store ting". Vi klarer på et vis å fatte at jorda er veldig stor men at sola er enda mye større hvis vi blir fortalt at vi må legge over hundre jordkloder på rekke og rad for at de skal nå tvers over solas bredde. Hvor små de minste tingene vi omgir oss med (og selv er bygget opp av) synes imidlertid å være vanskeligere å fatte; ting er bare "veldig små" for oss.

Forskning på folks (les: elevers) begreper og forestillinger omkring størrelsesorden i den mikroskopiske verden viser at vi har større problemer med å forstå hvor små de virkelig små tingene i verden er, enn å gripe hvor store de virkelig store tingene er. En måte å forsøke å gripe hvor små ting er, kan være ved å sammenligne størrelsesforskjeller på mikronivå med størrrelsesforskjeller på makronivå.

Nettstedet "Secret worlds: The Universe within" er inspirert av filmen Powers of Ten der man kan zoome inn og ut av et bilde. Helt opp til at en ser melkeveien som en liten flekk midt i bildet, og helt ned til det indre av en kjernepartikkel! Dette er en fascinerende måte å gripe an størrelsesforskjeller og kan samtidig hjelpe en til å forstå begrepet tierpotenser som er helt sentralt i kjemi og naturvitenskap.

En ekstra dimensjon oppnår man dersom man sammenstiller disse to ved siden av hverandre ("hvor smått" sammenlignet med "hvor stort"). Man kan altså bruke den nevnte nettssida til å zoome ut samtidig som man zoomer inn på ett og samme bilde (ved å åpne to nettleservinduer ved siden av hverandre). Dette kan brukes til å formidle, eller kanskje selv få et bilde av hvor store/små ting er.

Et par eksempler kan sees nedenfor, og nærmere forklaring er å finne i blogginnlegget "How small are actually the things food is made of?" på bloggen fooducation.org.

Med utganspunkt i ett og samme bilde er det her zoomet fem
tierpotenser hhv inn (venstre) og ut (høyre). Venstre side tilsvarer 1/100 mm
og viser enkeltceller på et eikeblad. Høyre side er sattelittbilde av to fylker i Florida.
(bilder brukt med tillatelse)

Her zoomet ytterligere tre tierpotenser hhv. inn og ut, nå i nanometerområdet.
Husk at that DNA-molekyler er blant de største molekylene som finnes, men likevel er dette
bildet 1/1000 av det forrige. Dette illustrerer at cellene er mye større enn disse "gigant"-molekylene

Fosfat i fisk

NRK har de siste dagene publisert skremselspropaganda om tilsetning av fosfat til fisk i beste sendetid (Dagsrevyen klokken 19). Hvorfor opplyser de ikke at alle cellene i alle planter og dyr inneholder kjemisk bundet fosfor? Et voksent menneske inneholder ca 1,5 kg fosfor regnet som fosforpentoksid. Tenk på nukleinsyrene DNA og RNA hvor fosfatgrupper er en essentiell byggesten. Tenk også på energibæreren ATP: adenosintrifosfat. De samme stoffene finnes i maten vi spiser. Når den er fordøyet utskilles fosfaten  i urinen. (Og i urin ble fosfor en gang på 1600-tallet oppdaget og fremstilt.)

Det er tillatt å tilsette fosfat etter dagens regler og ikke bare til fisk, men også til kjøtt og kaker.  Fosfatene fungerer som et vannbindende middel og mengden er max 5 g per kg vare (regnet som fosforpentoksid). Det er ikke mengden fosfat man ønsker å begrense. Vi tåler godt fosfat. Som påpekt ovenfor produserer vi det selv i kroppen, og det som kommer fra tilsetningsstoff i maten er lite i forhold til det.  Det vi ønsker å begrense er mengden vann produsenten kan få inn i fisken. Vann tåler vi også godt, men da vi kjøper fisk (og kjøtt) etter vekt, ønsker vi ikke å kjøpe store mengder vann!
Bjørn

Hvorfor har vi ikke flere biler med elektromotor?

I min farfars 6 binds leksikon fra 1907 står ikke ordet bil, men automobil. Etter en historisk innledning beskrives fremtiden slik: "Udviklingen gaar derfor i retning af at anvende eksplosjonsmotor i landdistrikterne og for længere ruter, men derimod elektriske vogne i byerne med deres omgivelser. I Tyskland har man søgt at erstatte benzinen med denatureret alkohol, og det synes, som alkohol-a. har en fremtid for sig."

Elektrisiteten kom den gang fra blybatterier som fortsatt i mange elektriske biler i dag. Det er ikke vanskelig å lage en bil med elektromotor. Utfordringen er å lage et billigere og lettere batteri med større kapasitet og som tåler mange oppladninger. Det har vist seg å være en større utfordring enn man den gang forutså.

Den første brenselcellen ble laget i 1839 og første utgave av blybatteriet kom i 1859. Siden har det blitt brukt store summer på å finne opp bedre batterier, og både brenselcellen og blybatteriet har blitt bedre. Men kanskje mangler det grunnleggende kunnskaper for å komme videre? Kanskje det som trenges er basale kunnskaper i redoksreaksjoner og om materialer, kort sagt bedre kunnskaper i kjemi? Konklusjon: støtt grunnforskningen!

Rødt slam (red mud)

Aluminiumoksid (Al₂O₃, alumina) fremstilles fra bauxitt.  Det som blir igjen av bauxitten kalles rødt slam. Bergarten bauxitt er et forvitringsprodukt av forskjellige alumiumholdig mineraler.

Bildet viser et åpent dagbrudd av bauxitt i Ungarn. Bauxitten knuses og behandles med varm ca 40% (17 mol/L) natronlut under trykk i en prosess oppfunnet  i 1887 av østerrikeren Karl Bayer (1847-1904). I prosessen løses aluminiumoksidet som aluminat (Al(OH)₄^-). Det som ikke løses filtreres fra og deponeres. Det var demningen rundt et slikt deponi med rødt slam som brast i Ungarn.

Den røde fargen skyldes jernhydroksider/silikater i slammet. Slammet, som er sterkt basisk, inneholder også andre silikater med forskjellige metallkationer i variable mengder avhengig av den lokale bauxitten. Dessverre er det ingen bruk for det røde slammet så det blir liggende der aluminiumoksidet fremstilles. Hvis produsenten må gjøre noe med det, vil prisen på aluminiumoksidet bli høyere. Jeg vil tro at en opprensning etter hvert vil tvinge seg frem over hele verden.

Det finnes mange andre bergarter/mineraler som inneholder aluminium, men aluminiuminnholdet er mindre og fremstilling av alumina fra dem dyrere. Blir utgiftene med å fremstille alumina fra bauxitt høyere, kan det gjøre andre råstoff og andre fremstillingsmetoder aktuelle. En grønn, økonomisk fremstillingsmetode av aluminium mangler.
Bjørn

Emaljering: glass på metall

Emaljekunstneren Grete Prytz Kittelsen døde i slutten av september, 93 år gammel. Hun vokste opp i Apalveien 42 og må ha sett Fysikk-kjemi-bygningen bli reist rett over gaten. Bygningen ble åpnet i 1934 da hun var 17 år.
Emaljering er et håndverk med hundreårige tradisjoner. Emalje er et uorganisk glass tilsatt små mengder av fargede uorganiske oksider. Glasset knuses til et fint pulver som vaskes med rent vann før bruk. Da glass og metall utvider seg forskjellig ved temperaturendring er det vanskelig å få emaljen til å holde.
Hennes far var sjefen for J. Tostrups gullsmedforretning. Firmaet finansierte et prosjekt på Sentralinstitutt for industriell forskning (SI) i oppstartårene for SI tidlig i 1950-årene da staben holdt til i universitetets bygninger på Nedre Blindern. Gretes svoger, diplomingeniør Bjarne Andvord Tønnesen (1918-78), var leder av kjemiseksjonen. I prosjektet ble det laget ca 600 kg råstoff til emalje med flere nye farger. Grete, som den gang var gift med arkitekten Arne Korsmo, utviklet nye teknikker for emaljering med de nye fargene.

Glasset i form av et fuktet pulver ble smurt på metalloverflaten i et tynt lag som så ble smeltet ved oppvarming. Laget måtte være svært tynt, og hun la ofte på flere lag. De emaljerte skålene i sølv, kobber og rustfritt stål hun laget ble svært populære. Senere inngikk J. Tostrup i et samarbeid med Cathrineholm emaljeverk for produksjon av emaljert kjøkkentøy. Cathrineholm var på 1800-tallet et jernverk nær Halden. Ingen av firmaene eksisterer lenger: Cathrineholm ble nedlagt i 1972 og J. Tostrup  i 1984. SI forsvant inn i SINTEF i 1992.
Bjørn

Hvorfor er det for få kjemistudenter 2

I skolen gis en nasjonal eksamen i Kjemi 2 av Utdanningsdirektoratet. Etter min mening er oppgavene stort sett for vanskelige og kronglete, og det foreligger ikke løsningsforslag. Det oppmuntrer verken elever eller lærere til å velge kjemi.

Første kull elever som hadde fulgt læreplanen fra 1.8.2006 tok eksamen vår og høst 2009. Eksamen er todelt og til den andre delen kan elevene ta med hjelpemidler. Oppgavene utformes av en oppgavenemd, men den gir ikke ut løsningsforslag bare en sensorveiledning. Oppgavene er gitt på hjemmesiden til udir. Oppgavene for 2010 er ennå ikke offentliggjort. Hvorfor ble de ikke publisert på Internett umiddelbart etter eksamen og med løsningsforslag? Det ville ha økt læringsutbytte for både elev og lærer.

I bladet Utdanning 14(2010)42 påpeker lektor Kari Larsson ved Bergen katedralskole at en av oppgavene gitt til eksamen høsten 2009 er uløselig (5c). Forfatterne av læreverket Kjemien stemmer har publisert forslag til løsninger med kommentarer på verkets hjemmeside (passordbeskyttet). Vi finner flere av oppgavene uklare og krevende å løse.

Lektor Larsson har meldt feilen til Utdanningsdirektoratet uten å få et konkret svar. Det eneste U-dir har gjort er å endre eksamensoppgaven! Det må grense til dokumentfalsk å skjule en feil på den måten!

Karakterene er viktig for både lærer og elev. Læreren ønsker å forberede elevene best mulig til eksamen slik at de kan få så god karakter som mulig. Tidligere eksamenssett blir studert av lærere og elever, og undersøkelser har vist at oppgavene er styrende for undervisningen i skolen. Vil kjemilærere i skolen oppmuntre elever til å velge Kjemi 2 når oppgaver er så vanskelig at de selv ikke greier å løse dem? Jeg tror slike oppgaver vil gjøre at universiteter og høyskoler får enda færre studenter i fremtiden om U-dir får ture frem på denne måten.

Bjørn

50 år med NMR i Norge

Det er i disse dager 50 år siden det første NMR-laboratoriet åpnet i Norge i lokalet etter Norges første datamaskin, Nusse, på SI. (Nusse er på Teknisk museum, og SI forsvant inn i SINTEF i 1992.) NMR-laboratoriet var finansiert av forskningsrådet (NTNF) for 750 kkr. Det tilsvarer ca 10 millioner i dag og strakk til et 60 MHz NMR-spektrometer og et EPR-spektrometer med hver sin (jern)elektromagnet. Jeg var ansatt som leder for laboratoriet og var nettopp kommet tilbake fra et 10-måneders opphold blant fysikere i USA hvor jeg satte meg inn i NMR, en metode jeg ikke hadde hørt om da jeg avsluttet kjemistudiet på Blindern to år før. NMR-spektrometeret er vist på bildet med Merete Lange som var fast operatør.

NMR-spektrometeret var enkelt i forhold til dagens spektrometere, men ikke enkelt å bruke. Riktig nok kunne man ta opp spektre av flere isotoper med spinn, men i praksis var det bare 1H-spektra av stoffer i løsning som ga spektre med høy oppløsning. Det var ingen datamaskin i spektrometeret så når spektret var tegnet på et papir, var det dette papiret man hadde. Vi kunne også ta opp 1H-spektra av faste stoffer, og det første prosjektet det var bevilget penger til var å studere kjedebevegelse i cellulose. Det var et urealistisk prosjekt, så jeg kom ingen vei, men det var foreslått og innvilget av folk som visste svært lite om NMR.

Laboratoriet skulle betjene alle i Norge, og det kom etter hvert mere realistiske oppgaver som viste at NMR hadde livets rett. Utstyret ble i løpet av noen år foreldet og nye spektrometere ble innkjøpt av universitetene i Bergen og Oslo. Men vi fikk resultater som kunne publiseres i internasjonale tidsskrifter, vi utdannet hovedfagsstudenter både i fysikk og kjemi og vi ga god hjelp til norske bedrifter. Det var en fordel at laboratoriet var lokalisert på SI. Der var det hjelpsomme folk som betjente annet avansert utstyr slik at oppgaver kunne løses i fellesskap. Instituttet var meget godt utstyrt, men vi var få og presset for å styrke norsk industri og skaffe eksterne midler økte utover på 1960-tallet.

Historien om NMR i Norge viser at så lenge som i femti år har det ikke vært mulig å drive forskning i kjemi uten adgang til avansert utstyr som er dyrt i anskaffelse og dyrt i drift. Det krever godt kvalifisert personale til å bruke utstyret, og da utstyret fort blir foreldet må det erstattes av nytt utstyr etter få år for at forskningen fortsatt kan hevde seg internasjonalt. I dag er det 6 NMR-spektrometere på Kjemisk institutt og to på Sintef i Oslo så NMR står fortsatt sentralt. To av mine tidligere studenter, Eddy Walter Hansen og Bjørnar Arstad, leder virksomheten henholdsvis i fysikalsk NMR på Kjemisk institutt, UiO og på Sintef Oslo. En tredje tidligere student, Hans Christian Gran, tar seg av NMR-spektrometeret på Forsvarets forskningsinstitutt på Kjeller. En fjerde, Dag Slotfeldt -Ellingsen, gjorde karriere i SINTEF.

Bjørn

Mirakelfrukt

De siste par-tre årene har det i ulike media versert historier om et bær som gjør at alt som er surt vil smake søtt. Tygg på et bær, og spis så mye sitron du vil uten at det smaker surt! Ikke rart at dette bæret har fått navnet mirakelfrukt.

Årsaken til denne effekten er et protein som har fått navnet miraculin (proteinstrukturen vist her er hentet fra det sveitsiske "protein structure homology-modeling service"*).

Bærene som vokser i tropiske strøk har kort holdbarhet etter høsting og er derfor lite egnet til eksport/transport. Sist sommer bestilte jeg derfor en pakke med mirakelfrukttabletter for å prøve ut dette. Disse tablettene skal være frysetørket mirakelfrukt, og etter å ha sugd på en tablett i noen minutter prøvde jeg å smake på en rekke mer eller mindre sure matvarer:

- eplejuice
- ren askorbinsyre (C-vitamin, pulver)
- balsamicoeddik
- skummet kulturmelk
- grapefrukt
- grønne druer
- sitron
- lime
- mango
- appelsinjuice
- "sure føtter" (gelégodteri)
- tomat
- indian tonic water
- hvitvins- og rødvinseddik

Resultatet av hvordan dette smakte og litt bakgrunn om mirakelfrukten og mirakulin kan leses på bloggen fooducation.org.

Erik Fooladi
Høgskulen i Volda

---

* Referanser til Swiss-model protein structure

Kiefer F, Arnold K, Künzli M, Bordoli L, Schwede T (2009). The SWISS-MODEL Repository and associated resources. Nucleic Acids Res. 37, D387-D392.

Jürgen Kopp and Torsten Schwede (2004). The SWISS-MODEL Repository of annotated three-dimensional protein structure homology models. Nucleic Acids Res. 32, D230-D234.

Styrk store norske leksikon

Store norske leksikon er den norske encyclopedi slik Store danske er for Danmark og Nationalencyclopedien er for Sverige. Store norske finnes i nesten alle norske hjem i form av mange, ruvende bind. Forløperen kom allerede 1907-12 – siste trykte utgave i 2005-7.

Nå er leksikonet på Internett (snl.no) og har vært gratis tilgjengelig i mer enn ett år. Men det sliter, og det er behov for oppdatering av mange oppslagsord. De trykte utgavene var tidsbilder og har fortsatt en egen interesse. Nettutgaven er dynamisk og kan kontinuerlig oppdateres. I den trykte utgaven var plassen begrenset noe som gjorde teksten kort og bildene få. I nettutgaven er plassen ubegrenset.

Wikipedia er langt synligere på nettet, men jeg vil hevde at det er en nasjonal oppgave å støtte Store norske leksikon. Jeg er fagansvarlig for kjemiens historie og for grunnstoffer med minst en stabil isotop. Tor Bjørnstad og Jorolf Alstad tar seg av de andre grunnstoffene. Einar Uggerud er fagansvarlig for den organiske kjemien. Andre norske kjemikere er ansvarlige for andre deler av kjemien.

Hva kan du gjøre? Vis til artikler i Store norske når du underviser og skriver! Send melding til fagansvarlig når du finner feil og mangler! La Store norske leksikon bli den sentrale kilden for informasjon om norsk kjemi i 2011!

Bjørn

Hvorfor er det så få kjemistudenter?

Det er for få som velger å studere kjemi på universitet og høyskole. Det skyldes etter min mening at Læreplanen for programfagene Kjemi 1 og Kjemi 2 i den videregående skole er for vanskelig og for omfattende.

Dagens læreplan gjelder fra 1.8.2006 og er tilgjengelig på Internett. En sterkt forkortet fremstilling av formålet for Kjemi 1 og 2 er: forklare stoffenes egenskaper og reaksjoner på grunnlag av hvordan stoffene er oppbygd på mikronivå, gi innsikt i hvilken betydning kjemisk forskning har for teknologisk og økonomisk utvikling, bidra til forståelse for hvordan stoffer påvirker miljøet, og hvordan utvikling av nye industrielle metoder kan redusere belastningen på miljøet, skape interesse for kjemi og naturvitenskap og samtidig gi kunnskaper som er nødvendige for å delta i samfunnsdebatten. Elevene skal også få med seg den historiske utviklingen av kjemifaget. Opplæringen skal knytte teori til praktisk laboratoriearbeid, og elevene skal få innsikt i hvordan kjemi blir brukt i samfunnet.

Faget burde begrenses til at elevene skulle lære å forklare stoffenes egenskaper og reaksjoner på grunnlag av hvordan stoffene er oppbygd på mikronivå. Det er det sentrale i dagens kjemi. Det andre kan flettes inn der det er naturlig.

Jeg fristes til å sitere hva Peter Waage skrev i sin lærebok for skolen i 1897: Ved at ophobe altfor meget stof i en elementær lærebog i kemi, udsætter man sig let for, at de meddelte fakta blir rent hukommelsesværk, som snart glemmes; faget blir uinteressant og undervisningen ufrugtbar. (Læreboken er tilgjengelig på Internett som NB Digital.)