Nobelprisvinneren Odd Hassel var ingen askeladd

Apollon har kommet med en spesialutgave (bildet) om forskningen ved MN-fakultetet ved UiO i anledning av UiOs 200-årsjubileum og fakultetets 150-årsjubileum. Første artikkel er om Odd Hassel. Den bygger på to artikler professor i historie Edgeir Benum har skrevet. Benum har blitt fascinert av hvordan Hassel gjennom mange år bygget opp en forskningsgruppe som tiltrakk seg mange gode studenter som senere inntok sentrale verv i det forskningsnorge som vokste frem etter krigen. Det er interessant, men både Benum og forfatteren av artikkelen, Trine Nickelsen, tar feil om hvordan Hassel startet karieren. Når Hassel kom tilbake fra Berlin fantes det knapt noen innen kjemifaget han kunne drøfte med, ingen å arbeide sammen med i laboratoriet, ingen å publisere sammen med ... Hun skrev det samme i en tidligere artikkel som også ble trykket i Aftenposten 1.4.11.  Overskriften i artikkelen i Aftenposten er Begynte med ingenting, endte med nobelpris. 

Men han begynte ikke med ingenting! Da Hassel kom tilbake til Kristiania i 1925, var han ventet av far og sønn Goldschmidt. Faren var professor i uorganisk kjemi, Heinrich Jacob Goldschmidt, som hadde vært hans veileder i hovedfagsstudiet, og sønnen var professor i mineralogi, Victor Moritz Goldschmidt, som Hassel hadde valgt som sin veileder (privatpreseptor) da han startet studiene i 1915. Man kan spørre hvorfor Hassel dro  til Berlin. Jeg vil tro det var Victor som tipset ham og som gjorde det mulig for Hassel å komme inn i dette nye, fruktbare miljøet som var etablert etter første verdenskrig.

Victor Goldschmidt er kjent for sin kartlegging av geologien i området rundt Oslo. Da arbeidet han på makronivå. Rett etter krigen sto et nytt hus for hans institutt for mineralogi klar på Tøyen, og han var fortsatt i begynnelsen av trettiårene. Da etablerte han en forskningsgruppe finansiert av midler fra Statens rådstofflaboratorium som han ledet. De arbeidet på mikronivå. Dels bestemte de krystallstrukturen av mineraler, dels bestemte de den kjemiske sammensetning av mineralene. Sammensetningen av et mineral kan nemlig variere med de omgivelsene mineralene ble utfelt fra. Hvorfor ville gjerne Victor Goldschmidt vite. Og han og gruppen fant i løpet av 1920-årene svaret. Det skyldes at mange metallioner har samme ladning og størrelse. De kan derfor erstatte hverandre i krystallen. Goldschmidt bestemte ioneradiene, og de kalles fortsatt Goldschmidts radier.

Heinrich Goldschmidt ventet på Hassel og hadde kjøpt inn nødvendig røntgenutstyr som sto klar. Det var ikke som i Berlin, men Hassel startet med noenting. Han kom som universitetsstipendiat, men allerede året etter ble han dosent i fysikalsk kjemi og elektrokjemi. Så han hadde folk som trodde på ham, og han fikk en flying start.

Da Hassel ikke ble professor i 1929 etter Heinrich, aksepterte Victor en kallelse til Göttingen, og Hassel overtok kontoret og utstyret hans på Tøyen. Hassel startet for alvor å bygge opp sin forskningsgruppe da han ble professor i fysisk kjemi i 1934, og kjemikerne flyttet fra den overbefolkete bygningen i Fredriksgate til den nye Fysikk-kjemibygningen på Blindern.

Også Hassel startet med å bestemme krystallstrukturen av uorganiske forbindelser. De var ikke mineraler, men rene kjemiske forbindelser. Men jeg vil tro at Hassel ønsket å distansere seg fra Victor Goldschmidt så han tok opp studiet av organiske stoffer. Også der hadde han blitt inspirert i Berlin fra sin veileder Herman Mark som var den første som publiserte en struktur for cellulose, polyglukose.

Victor Goldschmidt er sansynligvis Norges mest berømte kjemiker og hadde fortjent en Nobelpris i kjemi, men nobelkomiteen definerte ham som geolog og ikke kjemiker. Ivan Rosenqvist fortalte en gang at Hassel hadde sagt: Du og jeg er gode forskere, men Victor Goldschmidt var et geni!